Le poireau perpétuel (2021)||||Beskrivelse: Le poireau perpétuel: Regissert av Zoé Chantre. "Denne filmen begynner 5. mars. Hvert år, på nøyaktig denne datoen, kommer en maur inn under inngangsdøren min og jeg ser på den. For henne er det begynnelsen på våren, for meg er det min mors bursdag. Mauren mater dets dronning som så legger egg, og jeg stiller meg selv spørsmålet om jeg vil eller ikke vil ha en baby akkurat på det tidspunktet når moren min, som lider av kreft, nærmer seg slutten av livet sitt." Slik introduserer Zoe Chantre sin siste film til nå. Vi ville ha funnet ut at filmen er selvbiografisk, men fra flere synsvinkler: hennes eget, morens, maurens og andre enheter som er med i denne historien om tilværelsen. Videre er en sjelden egenskap ved denne typen virksomhet den bevisste sjenerøse hjelpen av humor. Ikke bare når det gjelder den morsomme siden av de forskjellige eventyrene fortalt med åpenbar jubel, selv når ting ikke går så bra, men også humoren som er resultatet av mangfoldet av filmteknikkene: en grunnleggende animasjon med blyanter og gummi som vi ser å gni ting ut - en naiv, lystig teknikk, som gjenspeiler DIY-løsningene på noen av de mer alvorlige problemene som tas opp i filmen. Kort sagt, hvis dette ikke er "en selvbiografi av alle" a la Gertrude Stein, er det et uttrykk for driften til å omfavne alt åpent - fra dyr til mennesker, fra en parisisk leilighet til Vietnam, til det firkantede papiret til en skolegutts notatbok som i det uendelige gjenoppfinnes foran øynene våre. Filmen er aldri imperialistisk, aldri sentensiøs, snarere går den alltid fremover. Slik er den høye prisen for denne bekjennelsen - å gjøre det, å avansere, som hvert valg i et spill med slanger og stiger (jeu de l'oie), uten noen omtanke eller visdom, bare gå fremover ett skritt av gangen, hvert trekk like viktig som en annen: en vakker hymne til S i skoliose som en mulig, plausibel måte å stå høyt på.

Watch Online / Le poireau perpétuel (2021)||||Beskrivelse: Le poireau perpétuel: Regissert av Zoé Chantre. "Denne filmen begynner 5. mars. Hvert år, på nøyaktig denne datoen, kommer en maur inn under inngangsdøren min og jeg ser på den. For henne er det begynnelsen på våren, for meg er det min mors bursdag. Mauren mater dets dronning som så legger egg, og jeg stiller meg selv spørsmålet om jeg vil eller ikke vil ha en baby akkurat på det tidspunktet når moren min, som lider av kreft, nærmer seg slutten av livet sitt." Slik introduserer Zoe Chantre sin siste film til nå. Vi ville ha funnet ut at filmen er selvbiografisk, men fra flere synsvinkler: hennes eget, morens, maurens og andre enheter som er med i denne historien om tilværelsen. Videre er en sjelden egenskap ved denne typen virksomhet den bevisste sjenerøse hjelpen av humor. Ikke bare når det gjelder den morsomme siden av de forskjellige eventyrene fortalt med åpenbar jubel, selv når ting ikke går så bra, men også humoren som er resultatet av mangfoldet av filmteknikkene: en grunnleggende animasjon med blyanter og gummi som vi ser å gni ting ut - en naiv, lystig teknikk, som gjenspeiler DIY-løsningene på noen av de mer alvorlige problemene som tas opp i filmen. Kort sagt, hvis dette ikke er "en selvbiografi av alle" a la Gertrude Stein, er det et uttrykk for driften til å omfavne alt åpent - fra dyr til mennesker, fra en parisisk leilighet til Vietnam, til det firkantede papiret til en skolegutts notatbok som i det uendelige gjenoppfinnes foran øynene våre. Filmen er aldri imperialistisk, aldri sentensiøs, snarere går den alltid fremover. Slik er den høye prisen for denne bekjennelsen - å gjøre det, å avansere, som hvert valg i et spill med slanger og stiger (jeu de l'oie), uten noen omtanke eller visdom, bare gå fremover ett skritt av gangen, hvert trekk like viktig som en annen: en vakker hymne til S i skoliose som en mulig, plausibel måte å stå høyt på.

Navigation

« Prev 1 2 3 4 5 Next »

Get In Touch